Månad: juli 2020

Ferieturen gjennomføres med en liten uro. Hvor hører egentlig Tonic hjemme nå gjennom Coronna? Vi staret ferien med å forlate båtplassen hvor båten har hatt tilhold i tre år. På Sildeberget Marina fikk vi en måned og litt av tidligere eier før feriestart. Første juli forlot vi plassen og dro ut på vårt første store eventyr. Båtplass i Strømstad var sikret før vi kjøpte båt. Men å legge båten der vil være det samme som å avslutte båtsesongen. Vi får ti dager i karantene hvis vi oppholder oss i denne delen av Sverige.

• 

• 

• 

• 

Ettersom dagene gikk myknet regjeringen opp om reglene, men området Strømstad er i har dessverre for mange smittede pr 100’ innbyggere. Så vi grubler mye langs kysten. Onkel Bjørn kunne bistå med en kontakt i Skienselva. Et par andre muligheter kunne også by seg, men mest av alt ønsket vi oss til andre siden av fjorden og litt kortere kjøretur med bil til båt. finn.no kunne by på en plass i Skjærhalden og det hørstes ut som en god løsning. Vi bestemte oss for å leie en midlertidig plass. Så midt i ferien vår forhandlet vi om pris og sikret oss en plass for en periode. Trodde vi. Noen dager etter kom det melding om at eier ikke hadde rett til å leie ut plassen. Og vi hadde allerede overført pengene. Da vi i tillegg fikk beskjed om at feil kontonummer var oppgitt ble det litt for spennende. Men heldigvis stod pengene tilbake på konto noen dager senere.

På brygga i Valle rubbet vi ned hekken og klargjorde for navn. Vi hadde bestilt Tonic sitt navn i gull under hastverk før ferien og klistremerkene viste seg å være litt store. Men det var nok plass bak og etter et godt glass vin en kveld etter at ungene hadde lagt seg begynte vi å måle opp. Vi festet bokstavene så rett øyet kunne måle og beundret verket fra bryggen. Pratsomme som folk på brygger kan være måtte vi fortelle om navnet til de første som passerte. Men det var ikke «Tonic» som gjorde folk interessert. Det var det som stod under: «Strømstad». Det var nesten som at vi kunne se at de måtte tenke. «Var vi kommet rett fra Sverige?», «Hadde vi vært i karantene?» «Reiser vi ut og inn fra Sverige?»… Så det var hjemmehavn som ble isbryter og snakkisen på brygga. På flere brygger viste det seg.

Etter nye runder på finn.no ble Halden vårt nye tilholdssted og vi krysset Oslofjorden for seil og var igjen på ville veier. Men først ble båten døpt i Champagne på fasjonable Tjøme og Havna Hotel etter noen glass med Gin & Tonic med reisefølget.

Turen mellom Portør og Risør er ikke lang. Men vi skulle ha opp seilene. Og vi skulle seile tross en vind på 2 meter per sekund. Så når reisefølget plutselig måtte heise dreggen litt tidligere enn planlagt så raste de forbi oss og var i Risør omtrent før vi hadde heist seilene. Og der plasket vi rundt i Skagerakk i 2 knop. På grunn av bølger var det litt mer utfordrende å styre etter vinden og Torstein måtte stramme og justere og så var vi putselig ute av kurs… Litt stresset over å få båtplass i Risør var det litt vanskelig å akseptere at vi var på vei til Danmark. Så etter litt mye armer og bein dro vi seilene inn og startet motoren.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

På vei inn i Risør kunne vi nyte utsikt til vakre hvite hus og masse båter i aktivitet. Reisefølget hadde sikret seg plass helt innerst i hjørnet i havnen og vi la oss på utsiden av flytebryggen utenpå en annen seilbåt. Erik i reisefølget mente vi kunne vente der til det ble ledig inne i havnen. Vi mente det var utrolig deilig bare å få knytt tauet fast i noe og var beredt på å bli der. Folkene i seilbåten innefor var veldig hyggelig og for å få slippe styret inne i havnen kunne vi jo leve med bølger og skvulp fra ferger og andre båter tenkte vi. Erik var ikke enig.

Folkene som hadde lagt seg utenpå reisefølget sin båt var også veldig hyggelige. Så hyggelige at de kunne flytte seg og gi sin plass til oss når anledningen bød seg et annet sted på bryggen. Og de heiet sammen med Erik for at vi skulle komme inn i havnen. Torstein ropte «kast loss» og da var det bare å gjøre det! Vi hadde ikke engang rundet bryggen før jeg innså at Torstein hadde full kontroll. Der stod jeg fremst på piggen med et tau i hånden og tårene kom trillende! Her var vi på vei inn i en av Norges mest trafikerte havner på denne tiden av året. Og vi skulle innerst i havnen til en hjørneplass innimellom der båt på båt lå utenpå hverandre. Torstein manøvrerte Tonic med den største trygghet og jeg bare stod der og gråt av lykke og lettelse over at dette klarer vi faktisk! Mitt største marerit for båtlivet var i ferd med å bli noe jeg ikke lenger trenger å grue meg til!

De glade sørlendinger i nabobåtene og Erik behøvde ikke å anstrenge seg nevneverdig. De tok i mot tau og dro oss på plass, men æren skal kaptein Torstein ha som med slik eleganse plasserte båten vår akkurat dit den skulle. Og i dagene som fulgte gruet jeg meg nesten ikke en eneste gang til vi skulle få båten ut igjen heller.

Glade sørlendinger, en vakker havn og det faktum at det ble et lite slektsstevne her gjorde at vi tar med oss gode minner fra Risør. Ferskt brød fra bakeriet hver morgen, middag hos onkel Bjørn i hans sommerhus sammen med mine foreldre og tantebarn, tur til flekken og badevann og litt interiørshopping gjorde følelsen av sommer ekstra bra.

I en tidligere havn møtte vi på en koselig mann fra Rogaland. De hadde kjørt båt fra Sandnes, besøkt Telemarkskanalen og nå var de havnet i en nydelig uthavn med oss. Han er den typen som spretter av båten for å ta i mot alle og deler gjerne av sin mangeårige erfaring på sjøen. Båten hans skinte i solen. Så da han en ettermiddag stod der og polerte spurte jeg han om noen tips. Det var to typer jobber man gjør på en båt, fikk jeg vite. Den hvor du rubber helt til bunnen og bygger opp, og den hvor du vedlikeholder over tid, frem til du må gjøre den grundige jobben om igjen. Jeg nevnte at vi syntes båten vår var fin, men at vi etterhvert som dagene gikk kunne se at det var på tide med litt polish. Da snudde han seg mot båten vår og sa: «den skinner jo ikke akkurat…». Den frasen ble med meg de neste dagene.

Vi begynte med å rubbe litt på en flekk. En nabodame i en annen båt ga meg en vidunder-svamp som også gjorde sitt. Og så ble jeg bitt av basillen. Men vi innså fort at dette ble en stor jobb! Så jeg ringte mamma og med pappa i bakgrunnen kunne de fortelle at dette var en jobb vi må gjøre med maskin og helst når vi ligger på land. Men vi fikk tatt litt godt i cockpit og bak på hekken. Båten skulle døpes og dermed måtte underlaget bak være klargjort for navnet. Og det var da en helt ordinær Barvaria fra 2001 ble en snakkis på brygga…

Logg:

Dato: 10. juli 2020

Klokkeslett avreise og ankomst: 08:30 og 12:00 

Turområde: Valle i Telemark, via Kreppa og Kragerø til Nye Portør

Værprognose: Skyfri himmel, 3-5 m/s

Drivstoffnivå: Fortsatt så godt som fullt

Motortimer: …

Seiltimer: 0

Generelt om turen: Veldig koselig tur for motor, mye fint å se på. 

Hvor fornøyd vi var med turen:

Så gikk turen videre til Portør. Her skulle vi endelig treffe Linn og Erik. Fra følget vårt ble det meldt om sjøsyke og tøffe bølger. Mens vi fikk en idyllisk reise gjennom Kreppa.

Før vi reiste på ferie fikk vi høre historier om «beryktede» Rognsfjorden og Rakke. Her kan det bli skikkelig ubehagelig når vinden treffer riktig. Vi fikk høre om tante Vesla som kunne ligge nede på dørken og grine i frykt over Rognsfjorden. Hun var ikke spesielt glad i mye sjø. Linn har arvet noe av dette. Så Erik snudde på vei ut i Oslofjorden fra Tønsberg første dagen, det ble for mye sjø for en liten familie. Men de fant seg en hyggelig havn og tre retters middag, så på sjøen kan store bølger snus til noe ekstra hyggelig også!

For vår del hadde været løyet nok og noen båter gikk allerede dagen før. Etter tidlig avreise rapporterte reisefølget vårt om en gutt som kastet opp hele turen. Noen dager før hadde vi hatt en koselig tur over samme sted. Været har stor betydning for oppplevelsen på sjøen.

På vår side av fjorden kunne vi gå innaskjærs og vi valgte Kreppa på vei til Portør. Hint fra noen foreldre hentet opp gamle minner og begge barna ble dratt opp på dekk for turopplevelsen. (Barn som koser seg veldig nede i kabinen, selv på tur.) Kreppa er en kanal som går mellom to øyer og et par steder er det så trangt at det kan være vanskelig for to båter å møtes.

Etter å ha passert Kragerø satte vi kursen ut mot Portør og orienterte oss for om vi skulle ligge i gamle eller nye Portør. Været lovet godt så vi fant oss en holme rett ved havgapet. Vi planla selvfølgelig for hvordan vi skulle ligge i forhold til vind, og som vanlig ble det ikke som vi planla og båten vred seg i en retning vi ikke hadde foutsett.

Men den ekstra dreggen vi skulle legge ut for å være ekstra trygg den fikk ganske snart et annet oppdrag. Gleden var stor når vi endelig fikk øye på reisefølget. Med en relativt hurtiggående båt tok det ikke lang tid og vi stod klare til å ta i mot dem. Men med skikkelig dreggproblemer måtte Torstein og Klara kjøre Titanic ut til dem og levere ekstradreggen. Etter timer med forsøk på reparasjon var vinsj og dregg enda ikke samarbeidsvillig og venner av reisefølget ble invitert for ekstra støtte. To kompiser med hver sin datter var på vei nordover igjen og tok en natt ved holmen med oss. På den måten fikk vi enda en dregg i vannet og vi støttet hverandre.

Kvelden ble veldig hyggelig med grilling på svaberget og vin i solnedgang. Dagen etter ble Portør utforsket via Jolletur inn til Fred’s brygge. En god gammeldags kiosk som nå drives av andre generasjon. Herfra gikk vi på bena til utkikkstårnet med nydelig utsikt ut mot havet. Minner om bading, krabbefiske, «råning» med gummijolle, nye lekekamerater og hyggelige folk i nabobåten tar vi med oss fra Portør.

Og så må man huske på at når man drar tidlig og røsker i dreggen til nabobåten, så må kansje de dra tidlig også…

Logg:

Dato: 7. juli 2020

Klokkeslett avreise og ankomst: 08:00 og … 

Turområde: Valle i Telemark, via Kreppa og Kragerø til Nye Portør

Værprognose: Skyfri himmel, 3-5 m/s

Drivstoffnivå: Fortsatt så godt som fullt

Motortimer: …

Seiltimer: 0

Generelt om turen: Veldig koselig tur for motor, mye fint å se på.

Hvor fornøyd vi var med turen:

Det er ikke så greit når en uvanlig storm blåser inn over landet allerede i vår første ferieuke på sjøen. Da blir man nødt til å forholde seg til den. Det er heller ikke så greit når du har 17 ting på lista du så gjerne skulle gjort før ferien, men alle oppgavene blir med deg ut til havs og på ferie. Klarer vi å gjøre disse tingene innimellom samtidig som vi bevarer feriefølelsen?

Skifte et slitent motorfeste, reparere ankevinsjen, sette på dørhasper, tilpasse ny overmadrass, skifte alle pærer til LED, sette på strikk-fester på kalesjen, løsne rattet, skifte stikkontakt, tette luker og smøre opp dømannsknappen på påhengsmotoren. Det er bare å innse det med en gang: har man båt er båten hobbyen og det er med stor fordel at vi syntes det er koselig med små prosjekter. Og at vi takler noen store prosjekter også. Alle vi prater med sier det; det er alltid noen ting som må fikses på båt. Men vi må vel også innrømme at vi blir mer og mer avslappet til disse tingene jo lenger inn i ferien vi kommer. En egen liste i appen trello.com gjør at vi holder oversikt og ikke glemmer dem i allefall…

Denne form for sommerferie handler også veldig mye om å leve med været. Været avgjør når vi skal reise, hva vi skal gjøre, hvor lenge vi skal bli og når vi ikke kommer videre. Vi sjekker appene windy.com og yr.no flittig og ofte flere ganger om dagen. Så styrer vi dagen og dagene etter siste værmelding.

Vi var i forkant av ferien ikke helt forberedt på storm. «Svært uvanlig» meldte alle media sommeren 2020. I alle kanaler ble vi advart mot å være på sjøen. Siden vi er å anse som nybegynnere forberedte vi oss tidlig og bestemte oss for å finne en brygge for anledningen (ikke ligge i uthavn). Valle er en flott marina i Telemark vi har besøkt tidligere med bil og som vi har fått anbefalt av flere. Vi satte oss med Havneguiden, en spiralinnbundet bok med oversikt over alle havner. Over et glass vin diskuterte vi alle potensielle bryggeplasser vi kunne måtte inn i og hvordan vi skulle manøvrere i forhold til vind. Vi kastet loss tidlig på morgenen mens ungene fremdeles sov. Denne sommeren er det meldt kaos i alle havner og du må være tidlig ute for å få plass. Vi var kansje litt vel tidlig ute… I Valle var det masse ledig plass og en veldig hyggelig havnesjef som tok i mot oss. Torstein bakket fint inn i en stor bås hvor vi kunne knyte oss long-side og hoppe blide og fornøyde i land på brygga. Til ungenes begeistring gikk nettopp denne brygga rett til isbaren! Det ble dermed ikke vanskelig å bli der noen dager mens stormen drev av gårde på utsiden.

Noe av det første vi så at vi ønsket oss til båten var nye fendere. De gamle var tydelig slitt og vi ønsket oss mørke blå fendere til båten. Vi leste oss opp på riktig størrelse og spurte om råd for hvor mange man bør ha. Fendere tar stor plass og det slo oss at mange kjøper nok litt små fendere. Og det å ha for få er tydeligvis et irritasjonsmoment for andre. Altså, kommer du med for få fendere og skal legge inntil en annen båt, så er det ikke sikkert den du legger inntil blir så fornøyd. Han sier det ikke, men når du har godt med fendere så får du ros! Vi kjøpte seks bra store fendere og i tillegg to kjempestore blåser. Blåser er vanskelig å plasserere på båten men elsket i bruk! Når vi nå skulle ligge i storm brukte vi begge blåsene våre, i tillegg til tre fendere, inn mot bryggen. Vi knøt oss fast med fire tau og la de tre andre fenderne ut på den andre siden. Det tok ikke lang tid før en ny og stor seilbåt kom inn i vår doble bås og det knirket langs båtsiden når de presset seg inn med bare centimenter mellomrom mellom båtene. Et meget hyggelig ektepar hilste og vi fikk ros for bra fendring. 

I Valle koste vi oss i flere dager. Her finner man dagligvare, restaurant, street food, isbar, interiørbutikk, solbrillebutikk og marina med godt utvalg. Det er godt med mange tilbud når været ikke er så bra. Hele stedet lyser av gjennomtenkte tilbud til de besøkende og alt er flott utført. Vi benyttet vaskemaskiner, toaletter og dusjanlegg som så nytt og rent ut. I Valle gikk vi turer og kjørte Titanic rundt for gøy.

Av skipper og kone i nabobåten lærte vi denne gang at vi må ta godt vare på teakbordet vårt. Det koster flesk og litt til å kjøpe et nytt. De kunne også fortelle at ungenes beste minner ble skapt i den lille båten de hadde da. At man ikke trenger stor båt for å være lykkelig! Så fikk vi spurt om metalldingsen som henger fra storseilet skal være sånn. Det skal den.

Samtidig ventet vi på reisefølge. Kusine Linn med mann Erik og barna Martinius og Hans leide seg båt i Tønsberg. De skulle komme over til oss en søndag. Men det var mens stormen raste. Så det ble mange is på oss før  vi endelig fikk være sammen.

Komme oss av gårde viser seg å ikke være vår store styrke. Riktignok gikk avreise hjemmefra nesten som planlagt med takboksen fylt til randen. Når vi kom til Herholdt Andersen as i Tønsberg, for å plukke opp seks nye fendere, ba vi om å få dem uten luft. Ungene måtte sitte de siste milene til Bamble med disse på fanget.

Hjemme hadde vi i dagene før avreise fylt gangen med utstyr vi skulle huske. Verktøy til nødreparasjon, solcellepanel, lyspærer, tau, minidregg, kjetting, øsekar, skokurv, sitteputer og pynteputer, svømmeføtter, maske og snorkel til tre, vannkanne og regntøy. Vi tok med oss termokopper til alle sammen (hyggelig med kakao på overfartene) og drikkeflasker gjør det å få i seg vann i løpet av dagen litt lettere. Å helle fra den store vannkannen byr på visse utfordringer.

Første natten bød på et lite uhell og første dag ble tilbrakt i Brevik med klesvask. Å fylle båten til tre uker sommerferie var i seg selv en liten øvelse og vi ser at vi må bo oss til over litt tid. Når vi valgte tre kabiner valgte vi samtidig bort stueplass, så det henger mye klær på knagger rundt om kring i båten.

Starten av ferien ble en tre dager stresstest av batterikapasitet, vannbeholdning og hvor lenge vi kan fylle septikktanken. Det var en blandet suksess. Etter en og halv dag stoppet kjøleskapet å gå. Da var vi tom for strøm. Vannbeholdningen viste seg å holde i nesten en uke og septikken tømmer vi hver tredje dag. Det var også godt å ha to store kanner med drikkevann når vi først skulle ligge i uthavn i tre døgn.

På Håøya i Porsgrunn er det veldig koselig. Her traff vi en erfaren seiler vi nå følger gjennom sommeren på snapchat. Det herlige på sjøen er at du treffer hyggelige folk som gjerne delre på erfaringene. Sammen gjør vi hverandre tryggere og det blir en kontinuerlig opplæring i sjøvett, kultur, tekniske løsninger og andre erfaringer. Denne gang lærte vi at netting rundt båten er mest for de med små barn, at dreggen kan løftes av selv om den ligger i kryss på havbunnen og heiser vi storseilet litt mens vi går for motor vil båten krenge mindre i sjø.

På Håøya fant vi koselige turveier, men det var morgenbadene vi kommer til å huske aller best.

Og hva skal man gjøre før man drar på tur? Sjekk vesten! Redningsselskapet har egen nettside som viser hvor enkelt det er. Har du oppblåsbar vest skal utløsermekanismen skiftes hvert andre år. Sjekk vesten her…

Ps! Båten kledde de nye fenderne! God sommer!

Logg:

Dato: 1. juli 2020

Klokkeslett avreise og ankomst: 14:00 og 15:42

Turområde: Sildeberget, ut Frierfjorden forbi Stathelle og gjennom Kalven. Langgangsfjorden til Håøya.

Værprognose: Skyfri himmel, 3-5 m/s

Drivstoffnivå: Så godt som fullt

Motortimer: 2,5

Seiltimer: 0

Generelt om turen: Rolig ettermiddagstur og god plass i havnen. Fikk hjelp til å finne plass av hyggelige Rogalendinger.

Hvor fornøyd vi var med turen:

Kapteinslua kastes frem og tilbake på båten. Det er ingen som har mest lyst på den. Likestilling har alltid stått sterkt i vårt forhold, men med mange meninger er ofte Cesilie kaptein i livet vårt.

Sannheten er at jeg, Cesilie, sliter med nervøsitet. Det harmonerer dårlig med jobben som daglig leder i egen bedrift. Men siden nervøsiteten har fulgt meg fra jeg var liten har jeg lært å utvikle strategier for å unngå noe av ubehaget og dermed utviklet en rekke egenskaper som passer nettopp i en lederjobb!

Men denne nervøsiteten kommer veldig til overflaten når båten skal legges til brygge. Med trangt om plassen, vind som tar båten, dregger på kryss og tvers og noen lekre dyre yachter langs bryggen, da kan jeg ikke tenke meg noe verre enn å skape oppstandelse og kaos eller å skade en annen båt. Jo nærmere havnen vi kommer jo mer øker klumpen i magen.

Torstein håndterer usikkerheten litt bedre. Men lenge var han helt uten erfaring og det falt meg helt naturlig å ta roret med den erfaringen jeg hadde med meg. Ubehaget ved å være nervøs har jeg for lengst bestemt meg for at jeg må leve med hvis vi skal kommer fremover i livet. Det er jo så utrolig mye vi har lyst til å gjøre!

Etter første turen vår skulle jeg bakke båten inn på bryggeplassen. Jeg brukte 45 minutter og 12 forsøk (!). Dagen Torstein tok roret og la båten til på første forsøk var et stort øyeblikk for meg. Han hadde nyervervet kunnskap fra kurs og lært hvordan seilbåten reagerer annerledes fra motorbåt. Tanken på at jeg ikke skulle stå alene om de vanskelige manøvreringene gjorde meg så utrolig lettet at hele båtlivet fikk et nytt perspektiv. Og jeg kastet umiddelbart kapteinsluen til han!

Denne uken deltok jeg og Klara i Redningsselskapet sin Instagram-konkurranse om en flytevest. Kampanjen deres er nettopp #taroretjenter

På tross av nervøsiteten vil jeg absolutt oppfordre til å ta roret jenter! Det er så mye glede i å styre båten og mestringsfølelse og stolthet i etterkant er uvurdelig. Men det er veldig godt å være to!

Redningsselskapet arrangerer kurs for jenter: ta roret jenter!

Jeg har meldt meg på kurs i manøvrering hos Oslo Seilskole til høsten.